Buffalo Down Under

Skrivet av Gudrun Kile, mån, 2009-05-25 16:47
in

Bøffelen ser på deg som om du skylder den penger skrev Robert Ruark i en av sine klassikere fra Afrika. Nå var det Australia som gjaldt, men bøflene her er faktisk hakket større enn de afrikanske….

  
Helt siden jeg var på min første utenlandsjakt i 1997 har jeg drømt om å jakte bøffel. Den gang gikk turen til Namibia i det Sørlige Afrika. Dette var før jeg ble hekta på pil og bue og resultatet var at så snart jeg kom hjem solgte jeg 300 Win mag-en og kjøpte en 375 H&H i stedet. Så gikk det ikke bedre enn at jeg i 2001 begynte så smått med pil og bue – selvsagt med tanke på jakt og dermed stoppet bøffeldrømmen litt opp. Dels grunnet kostnadene, men mest fordi det var opplest og vedtatt at man måtte minst ha 80 punds og helst 90 punds bue. Jeg hadde mer enn nok med 65 pund og 80 pund syntes uoppnåelig.
Som dere vet har det skjedd mye på buefronten de siste par årene og i dag får man 70 punds buer som er jevngode med en 90-punder for bare noen få år siden. Som sagt var 70 pund også litt mye for meg, men etter at jeg i vinter fulgte Jørgen Hansens treningsprogram (se BJ nr….) går dette som en lek.
Jeg har aldri vært noen speedfreak, men kjøpte det råeste som fantes på markedet; en PSE X-force med lav strenghøyde.
 
Buen er på plass, så var det piler og spisser. Jeg leste Ed Ashbys tester, spurte på diverse forum osv osv. Bestemte meg ganske snart for German Kinetics Silverflame. Bedre stålkvalitet og skarphet har jeg til dags dato ikke sett. Etter 30 skudd i matta er de fortsatt like skarpe som en hvilken som helst annen spiss ny ut av esken. Helt rått! Dessuten kjenner jeg Marcus Gross som lager disse litt fra EBA-arbeidet så det var jo litt moro av den grunn også. Jeg endte opp med 180 grains varianten. Til bøffel er det 2-blad, cut-on-contact som gjelder. Ingen diskusjon.
Så var det piler, og pilen bør være så tung som mulig eller??
Valget falt på Easton Superslim. En ACC type pil, som merkelig nok er gått ut av produksjon, men jeg hadde et halvt dusin liggende og Catos Buesport hadde ytterligere 7 i et restparti som jeg fikk kloa i. Tanken var at piler som er tynnere enn ferrulen på spissen gir forbedret penetrasjon (jeg mente fortsatt at jeg hadde marginal bue så alle ting som gav litt fordel var velkomment.)
Cato foreslo å forsterke pilene så han limte på 2 tommer 1413 aluminiumspil utenpå i fronten. Det er et svakt punkt rett bak inserten og denne forsterkningen ville motvirke eventuelle problemer som følge av dette. Dessuten ville det øke FOC (front of centre) som også gir forbedrete penetrasjonsegenskaper. Vekten ville jeg få opp med vekttuber.
Broadhead adapter ringen som ble brukt viste seg å være litt større enn ferrulen på Silverflamen så jeg filte disse ned til samme diameter av frykt for at kanten kunne henge seg opp i et ribbein.
Jeg prøvde først med tuber som var 8 grains per tomme og fikk med dette en pil på 810 grains. Dette burde være nærmest ideelt, men den ville ikke fly skikkelig. Cato foreslo å gå opp til 4 faner i stedet for 3 og han bygde om noen piler i all hast. Dette hjalp noe så vi bestemte oss for dette, men flukten var fortsatt ikke god nok selv om pilene nå rettet seg opp merkbart fortere. I siste liten før turen fikk jeg tak i 3 og 5 gpi tuber og det var forbedring umiddelbart, men nå gikk selvsagt vekten ned. Med 3 gpi var jeg nede i 591 grs. Jeg var redd dette var i minste laget for bøffel, men god pilflukt er vel så viktig som vekt og det ga dessuten merkbart flatere pilbane. Heller ingen ulempe.
Energinivået var ganske konstant ca. 113 Joule uansett hvilken pilvekt jeg skjøt med og penetrasjonen så stort sett lik ut i matta. Dog var det tydelig at på kort hold var de tyngste pilene dårligst ettersom de hadde dårligere flukt.
 
Jeg trente daglig i ukene før avreise – ikke mange piler nødvendigvis, men hver pil skulle treffe. Med de tyngste pilene hadde jeg pinne for 10, 20, 25 og 30 m. Jeg hadde bestemt at 30 meters hold skulle være absolutt maks på bøffelen.
Til gris og donkeys hadde jeg standardpiler, dvs. de samme ACC-pilene uten forsterkning og vekktuber. Som spiss ville jeg bruke Sliktrick eller Stinger.
 
Selv om jeg hadde ventet ett år på denne jakta kom dagen nesten for fort. Var jeg virkelig klar for dette? Det er bare å innrømme at bøffeljakt også kjentes litt skremmende.
 
Etter å ha vært turist i Darwin noen dager, ble jeg møtt av Andrew Mackay som skulle være min guide og vertskap de neste 8-10 dagene. Andrew driver selskapet Hotspur Outback Safaris sammen med sin far og hadde fått mange anbefalinger fra buejegere jeg har snakket med på Tradgang.com så jeg var trygg på valg av outfitter. Se www.australianoutfitters.net for mer informasjon.
 
Jakta skulle foregå på Mountain Valley Station (Station er betegnelsen for ranch/gård i Australia), og jaktområdet var på beskjedne 160 000 Ha eller 1,6 millioner mål! Joda – her var litt terreng og boltre seg på.
 
Da vi var fremme tidlig på ettermiddagen etter en 5 timers kjøretur gikk jeg straks i gang med å sjekke buen og prøveskyte for å se at om alt var OK etter reisen og det var det. For sikkerhets skyld testet jeg både med fieldpoints og broadhead. Så tok vi en liten tur for å se etter villsvin ved noen kadavere som lå ikke langt fra gården. Tro det eller ei, men i løpet av første halvtimen ut så vi først krokodille og deretter bøffel på 30 meters avstand. Helt utrolig! Dette var en ku og ikke noe trofèdyr, men likevel en stor opplevelse.
De første to dagene jaktet jeg med Boone – en kompis av Andrew som kom over fra Canada og guidet et par måneder i Australia hvert år. Jaktmessig ble det ikke det store utbyttet, men jeg skjøt et lite villsvin første dagen. Egentlig for lite, men det kjentes godt å komme i gang.
Bøfler så vi også, mest kuer, kalver og halvstore okser. Det var veldig lærerikt å få studere dem litt og vurdere hvordan de må stå og hvor man må sikte for å få et godt skudd. Må tilstå at jeg kjente nakkehårene reise seg ved tanken på å skulle avfyre en pil mot et av disse kolossene. Vi snakker tross alt om dyr på opp mot ett tonn!
En ettermiddag opplevde vi å se to okser som sloss. Det var litt av en opplevelse å se og høre hvordan de braket sammen så støvskya sto rundt dem. Fikk dessverre ikke bilde av dette, men fikk tatt et da de løp gjennom et gjerde etterpå – de bremset ikke ned engang da de forserte piggtråden. Imponerende!
 
Så var Andrew tilbake og resten av tiden skulle han være min guide. Han har jaktet med ganske mange buejegere både med tradisjonelle buer og compoundbuer så han vet hva som gjelder. Mange guider blåser i camo for eksempel, men Andrew tok på seg løvcamo og maske. Godt å se at han tok dette seriøst. Det kjennes mer riktig å gå i kamuflasjeklær selv når guiden også gjør det.
Vi kjørte ganske mye rundt for å finne dyr. Bøfler er store dyr som bruker mye terreng så det er ikke bare enkelt å finne dem.
Første formiddagen Andrew og jeg var ute parkerte vi Landcruiseren i et tørt elveleie og gikk for å speide etter dyr i et område hvor dyrene likte å oppholde seg i den rådende vinden – temperaturen hadde sunket en del som følge av kald vind og selv om det vel ikke var kaldt etter mine begreper var det kaldt for en australier.
Etter noen kilometer for vi plutselig øye på ryggen av en bøffel over det høye gresset. Så en til og enda en – det er en hel flokk! Ingen stor flokk, men i alle fall 20-30 dyr. Det er mer enn nok. Når det er så mange er det meget vanskelig å komme innpå uten at noen av dyra blir var deg. Vi brukte kikkertene og fikk lokalisert oksen i utkanten og på riktig side i forhold til vinden. Lovende. I tillegg til denne oksen som var et bra trofé hadde også en av kuene eksepsjonelt lange horn og Andrew mente at denne var vel verdt å ta om sjansen bød seg. Jeg sa at jeg nok helst ville ha en okse, men vi får se hvordan det utvikler seg.
Vi kom oss rundt i rett vind og begynte å krabbe innpå. Nå var det ned på alle fire og hele tiden måtte vi passe på at ingen av de beitende dyrene hadde oppmerksomheten mot oss. Det var sparsomt med trær og gresset var stort sett den dekningen vi fant. Da vi var omtrent 40 meter fra oksen hvisket Andrew til meg ”jeg venter her – kommer du deg fram til busken der borte er du på skuddhold, men ta deg tid og ikke stress. Det er en bra okse, men får du mulighet på kua med de lange hornene er den faktisk enda større”. Dette var som avtalt. To personer bråker og synes mer enn èn. Dessuten ville han kunne lage en lyd og tiltrekke seg oppmerksomhet slik at jeg kanskje fikk en bedre skuddmulighet. Likevel var det ikke fritt for at det kjentes litt skummelt at backup’en satt igjen der bak et sted – selv om det bare var 20 meter lenger borte. Jeg snudde meg og forsikret meg om at han hadde full oversikt hvis noe gikk galt.
Etter litt forsiktig åling var jeg 25 meter fra bøffelen. Han sto med hodet mot meg og jeg hørte at han nappet blader av en busk og tygget dem i seg med rolige bevegelser. Lite ante han om den kamuflasjekledde jegeren som satt sammenkrøpet noen meter borte med buen klar og ladet med en pilspiss skarp som et barberblad.
I mens har noen flere av bøflene trukket over i vår retning og plutselig blir det litt mange å holde styr på der jeg sitter. Oksen har trukket noen meter unna og i det jeg skal til å følge etter får en av kuene øye på bevegelsen. Hun strekker mulen fram og kommer noen meter nærmere for å sjekke. Så enda noen meter nærmere. Dette opptrinnet går ikke upåaktet hen og flere av de nærmeste kommer mot meg. Om pulsen var høy fra før så girer den opp enda noen hakk nå. Hjertet hamrer vilt og jeg snur meg forsiktig for å se om Andrew følger med. Jo da han er alert, men holder seg i ro så jeg gjør det samme. Plutselig har oksen flyttet seg igjen og er på vei mot de andre dyrene. Et øyeblikk har han bredsiden mot meg. Avstanden er bare 20-25 meter så jeg trekker buen og sikter mot bogen, men gresset er for høyt. Skal jeg ta sjansen på å reise meg? Nei, det våger jeg ikke
Bevegelsen da jeg trakk opp buen har tiltrukket seg enda mer oppmerksomhet fra bøflene og de kommer enda nærmere. Jeg kjenner jeg er tørr i munnen. Gresstusten jeg sitter bak er ikke mye til gjemmested akkurat nå. Jeg har nå 6 bøfler som står side om side 20 meter borte og nagler meg med blikket. Jeg skotter bort på Andrew. Gjør noe da mann! Da de tar ytterligere et skritt mener han heldigvis også at det er nok. Han lager et varselgrynt og reiser seg opp. Bøflene snur180 grader og traver noen titalls meter før de snur seg igjen for å sjekke. Etter å ha studert oss noen sekunder finner de ut at det er best å dra. Jeg puster lettet ut. Andrew gliser – dette er bøffeljakt eller hva? Jo takk. Jeg klarer ikke å si stort før jeg får fuktet munnen med en slurk vann, men for en opplevelse. Det var jo dette jeg kom for og jeg er innerst inne glad jeg ikke fikk skutt i første forsøk. Da ville det jo vært over.
 
På ettermiddagen får jeg en lærepenge. Vi kommer over en donkey som Andrew spør om jeg vil skyte. Det er en del av disse i området og han skyter av og til noen for å ha som villsvinåte. Vanligvis er disse 2-4 sammen og ikke lette å komme innpå, men denne er alene og slipper oss ganske nært. Den står skrått i mot og ser ut som den skal kaste og forsvinne når som helst. Jeg vet jo godt at å skyte skrått forfra er noe man ikke skal gjøre, men legger siktet så langt fram jeg tør og lar pila gå. Skuddet ser bra ut, men donkeyer er hardskutte og den traver unna, stopper og vakler så vi venter den skal gå ned men den gang ei. I stedet for å ta noen sjanser ber jeg Andrew skyte den med rifla da den stopper rundt 100 meter fra oss. Ingen vits i å pine den. Jeg skyter ikke slike skudd en gang til.
Andrew fortalte forresten at de er hardskutte og ofte må det skytes flere skudd når man feller disse med rifle.
 
Vi ser stadig bøfler de nærmeste dagene, men ikke så mange av trofèstørrelse. Disse prøver vi oss selvsagt på, men det er ikke bare lett å komme innpå dem. Så en dag oppdager vi en stor gammel okse som holder seg for seg selv. Den bør det ikke være umulig å komme på skuddhold av. Vi gjør en stor omgående bevegelse og kommer innpå med vinden mot oss. Kikkerten brukes flittig for å sikre at vi får øye på oksen for den ser oss. Vi strever med å finne den og blir redd han har blitt var oss – vinden er litt ustabil, men plutselig får vi øye på den. Oksen har lagt seg ned og det er bare så vidt vi kan se den i gresset, men i det vi når fram til et uttørket bekkeleie omtrent 35 meter fra bøffelen reiser den seg opp. Har den hørt oss? Ne, han blir rolig stående. Andrew blir igjen mens jeg krabber videre i skjul av et tre og framme ved treet reiser jeg meg forsiktig opp og sjekker avstanden. Knappe 30 meter. Jeg puster ut og får lagt en pil på strengen. Oksen står halvt vendt mot meg så jeg vil ikke skyte. Det blir noen nervepirrende sekunder mens jeg venter på rett øyeblikket og plutselig snur han seg og viser full bredside. Jeg tar forsiktig et halvt skritt ut fra treet samtidig som jeg får X-forcen i fullt drag. Jeg var nervøs da jeg krøp innpå, men nå kjenner jeg ikke noe til dette; bare konsentrerer meg om å legge siktepinnen på rett sted. Så ser jeg pila forsvinne og oksen bykser til. Jeg kan ikke se pila. Var det for lavt? For langt fram? Oksen snur 180grader og traver av sted og etter 20 meter ser jeg pila falle ut på utgangssiden. Gjennomskudd! Så stopper han, ser mot meg og snur seg og traver videre. Omring 120 meter borte stopper den igjen. Jeg følger intenst med i kikkerten og etter noen sekunder vakler han og går i bakken. YEEES! Det er like før jeg tar en ”Fred Eichler”, men Andrew ber meg være rolig. Han har opplevd ”døde” bøfler som har våknet til live før, så jeg holder meg rolig, men jeg så hvordan den gikk i bakken så jeg føler meg sikker på at dette er game over for bøffelen.
Etter noen minutter går vi forsiktig fram og kan konstatere at dette var siste reis for den gamle kjempen. Det var en skikkelig gammel okse med nedslitte tenner, slitte horn og arr etter utallige kamper for å forsvare sin posisjon som flokkens leder.
 
Drømmen var gått i oppfyllelse og resten av turen ble en mer avslappet affære med flotte naturopplevelser, fotografering og fiske før jeg siste morgenen etter grundig planlegging lurte enda en bøffel, men se det får bli en annen historie J
 
 
 
 
 
Australia for øvrig
Australia er digert for å si det forsiktig, og delt i flere stater. Jakta foregikk i Northern Territory, men det finnes jaktmuligheter andre plasser også. Språket er engelsk så det er greit for en nordmann å reise der.
Når man først reiser så langt vil jeg absolutt anbefale litt tid til å være turist også. Darwin er en hyggelig by og vil du ha flere naturopplevelser etter jakta er Kakadu nasjonalpark interessant. Ellers er sportsfiske stort i Australia og det finnes mange muligheter både i fersk- og saltvann. Det mest populære er fiske etter barramundi. Det er forresten en fin matfisk så gå ikke glipp av barra & chips.
 
Selve jakta kostet 9000 US. Da var alt unntatt flyreisen inkludert. Dette kostet ca. kr. 15000,-. I likhet med Afrika stiger prisen på bøffeljakt i Australia jevnt og trutt, så ikke drøy lenger enn du må. På det området jeg jaktet kan man i tillegg til bøffel også jakte villsvin og ville esler uten fellingsavgift. Det var også mulighet for ville okser – scrub bulls, men disse kostet 800 dollar.
Av annet jaktbart vilt i Australia burde sambar og rusa hjort være interessante, da dette er arter man ikke finner over alt. For øvrig finnes også dåhjort og axishjort. Hjort jaktes på annen tid og annet sted enn denne bøffeljakta foregikk. Banteng er an annen spennende art, men med relativt høye fellingsavgifter.
 
Utstyr
Jeg benyttet som nevnt en PSE X-Force på 70 pund. Easton Superslim piler med 4 stk 4,2”
FFP vanes. Forsterket og med vekttuber var total pilvekt 591 grains inkludert 180 grains Silverflame spiss. Jeg bruker en Carter One-shot release. Avstandsmåler er et must synes jeg – særlig med såpass tunge piler.